Vi har en energipolitikk som ingen forstår, og ingen vil ha

Dagens politikk er vanskelig å forsvare med rasjonelle argumenter og fakta.

Svaret fra regjeringen er storstilt utbygging av fornybar kraft. Men hva var spørsmålet? Hvilke problemer skal utbygging av kraftproduksjon løse og hvilke nye problemer fører utbyggingene til? Det er umulig å svare på, siden vi mangler en langsiktig og helhetlig politikk.

Nyttbar energi er en begrenset ressurs. Det er derfor viktig å se på hvordan vi produserer og bruker energien i et kost-/nytte-perspektiv – altså å få mest nytte med minst mulig negative konsekvenser. Det er imidlertid ikke mulig å balansere nytte opp mot negative konsekvenser uten en langsiktig plan som favner helheten av produksjon, bruk, og utbygging av energi og konsekvenser for både klima og natur. Den kortsiktige «ad-hoc» politikken gjør at det er umulig å få en god offentlig debatt der meninger brytes og de beste løsningene hamres ut. Det gir lite forutsigbare rammevilkår for private og næringsliv, og er oppskriften på en energipolitikk ingen kan forstå og ingen vil ha.

Politikerne har på særdeles uansvarlig vis skjøvet klimaforpliktelsene foran seg i mange år, og bare økt målene for 2030 og 2050. Dermed har vi nå strengere mål, mindre tid og ingen plan. Nå brukes klimamålene som trumfkort fra regjering og lobbyister med økonomiske egeninteresser for å få bygge ut mer vannkraft og sol- og vindkraft – hovedsakelig i uberørt natur. I dag kan vi ikke lenger late som at vi ikke vet hvordan det kostbare naturtapet skjer – 80 mrd. kr i året hvis det fortsetter som nå.

Regjeringen har plutselig fått for seg at vi raskt skal få et kraftunderskudd, selv om vi eksporterte 18 TWh ut av landet i 2023. All energiproduksjon har negative effekter og derfor er første bud å redusere unødvendig bruk av alle typer energi, og bevisst prioritere hva vi skal bruke energi på og hvordan vi skal produsere den. Dagens regelverk tillater ikke at vi tildeler strøm etter forbrukets samfunnsnytte!

Med dagens regelverk går det kraft til grønnvasking av oljeindustrien, til eksport, datasentre, batterifabrikker og energisløsende hydrogenproduksjon. Og forskere ved NTNU har nylig vist at kraftbehovet til kunstig intelligens kan bli nærmest umettelig. Hvor stort kraftbehovet skal bli, er derfor ikke en naturlov sånn som mange liker å late som, men snarere et politisk valg basert på prioriteringer.

I stedet for å gjøre en helhetlig analyse og prioritering av hvordan og hvor mye energi vi skal bruke og hvordan vi skal produsere den, har politikerne bestemt seg for at massiv utbygging av fornybar energi, og da særlig vindkraft, er løsningen både på kort og lang sikt. Motarbeidelsen av klimavennlig kjernekraft fra regjeringen med flere framstår som uopplyst og dårlig begrunnet.

FNs vitenskapspanel slår fast at kjernekraft er blant de mest klimavennlige og tryggeste kildene til elektrisitetsproduksjon, i sin livsløpsanalyse fra 2022. I Norge får imidlertid gamle myter og usannheter om kjernekraft bevisst og ubevisst være med å forme energipolitikken. Dermed blir det vanskeligere å redusere klimagassutslippene og vanskeligere å nå forpliktelsene i naturavtalen, som sier 30 prosent vern og 30 prosent såkalt restaurering av ødelagt natur.

Hvor stort kraftbehovet skal bli, er derfor ikke en naturlov sånn som mange liker å late som, men snarere et politisk valg basert på prioriteringer.

I et demokratisk samfunn må det gå an å diskutere langsiktige linjer i energipolitikken med rasjonelle argumenter basert på fakta. Bare slik finner vi som samfunn de beste løsningene for framtida. En ad-hoc politikk, med grundig påvirkning fra utvalgte næringsaktørers økonomiske egeninteresse bidrar til det motsatte. Dagens politikk er vanskelig å forsvare med rasjonelle argumenter og fakta, og henger åpenbart ikke sammen med forpliktelsene i naturavtalen og hemmer også klimaarbeidet.

Alle taper på en energipolitikk som ingen forstår og ingen vil ha.