Meny
10.08.2024

Slik skal det norske atom­avfallet sikres i 100.000 år

Uansett om vi skal satse på kjernekraft eller ei, må det bygges et deponi for radioaktivt avfall i Norge.

Atomreaktoren på Kjeller rett utenfor Oslo ble lagt ned for fem år siden. Da den stod ferdig i 1951, fantes det bare atomreaktorer i USA, England, Frankrike, Sovjet og Canada.

– Ingen energiformer gir så lite avfall som kjernekraft. Kravene til hvordan avfallet skal håndteres er dessuten svært strenge, poengterer Sunniva Rose. Hun jobber ved Fysisk institutt ved Universitetet i Oslo og kommunikasjonsdirektør i Norsk Kjernekraft.

Vanligvis utnyttes bare en halv prosent av brenselet i en vanlig atomreaktor, før brenselet ikke lenger fungerer like godt. Brenselet blir da byttet ut. Det skjer som oftest etter tre års bruk. Noen land, som Storbritannia og Frankrike, bruker sinnrike kjemiske metoder for å gjenbruke brenselet.

I dag gjenbrukes avfallet bare én gang. Gulla Torvund, stipendiat i kjernefysikk, undersøker nå hvordan de franske kjernekraftverkene kan gjenvinne avfallet mange ganger. Dette kalles multi-resirkulering.

– Da kan vi utnytte ressursene bedre samtidig som vi reduserer mengden med plutonium i restavfallet, slår Gulla Torvund fast.

Andre land, slik som Sverige og USA, definerer brenselsrestene som avfall.

– Dette handler om prisen på uran. Hvis uran er dyrt, kan det lønne seg å resirkulere avfallet. Hvis ikke, er det billigere å anskaffe nytt brensel. Det handler også om hva politikerne bestemmer seg for, forklarer Sunniva Rose.

  • Les også i Forskningsmagasinet Apollon: Store uløste problemer i kjernefysikken
  • Gulla Torvund undersøker nå hvordan franske kjernekraftverk kan gjenbruke avfallet mange ganger. Da kan ressursene utnyttes bedre samtidig som det blir mindre plutonium i restavfallet.

    Lik stråledosen fra to bananer

    Alt radioaktivt avfall må lagres. Finland har bygget et gruvedeponi 500 meter under bakken. Der skal avfallet legges inn i kobberkapsler. Som igjen blir fôret med støpejern.

    – Avfallet skal dessuten forsegles med en bestemt type leire som beskytter mot vann. Leiren skal dessuten tåle bevegelser i fjellet, forteller Sunniva Rose.

    Tanken er at deponiet skal fungere i minst 100.000 år. Reglene er strenge. Skulle tønnene likevel lekke ut radioaktive partikler, skal den årlige ekstra stråledosen på bakken være langt mindre enn den naturlige bakgrunnsstrålingen som vi mennesker hele tiden blir utsatt for.

    – Hvis mennesker i fremtiden dyrker mat oppå deponiet, vil den ekstra strålingen som de blir utsatt for, ikke tilsvare mer enn den stråledosen du får ved å spise to bananer.

  • Les også i Forskningsmagasinet Apollon: Verdens mest moderne stråleterapi
  • Les hele artikkelen her:

    « Tilbake

     CMS by Makeweb.no