Ni vitenskapelige pionerer fikk Kavliprisen for 2016

Årets prisvinnere er valgt ut for direkte påvisning av gravitasjonsbølger, oppfinnelsen og realiseringen av atomkraftmikroskopet og oppdagelsen av mekanismer som lar erfaring og nervevirksomhet restrukturere hjernefunksjonen.
   Kavliprisen i astrofysikk gikk til Ronald W. P. Drever, Kip S. Thorne og Rainer Weiss. Gerd Binnig, Christoph Gerber og Calvin Quate delte Kavliprisen i nanovitenskap. Kavliprisen i nevrovitenskap gikk til Eve Marder, Michael Merzenich og Carla Shatz.
   Kavliprisen deles ut av Det Norske Videnskaps-Akademi og består av et prisbeløp på 1 million amerikanske dollar på hvert felt. Prisvinnerne får i tillegg en gullmedalje og et diplom.

Kavliprisen i astrofysikk
Kavliprisen i astrofysikk ble delt mellom Ronald W. P. Drever og Kip S. Thorne, begge fra California Institute of Technology, USA, og Rainer Weiss, Massachusetts Institute of Technology, USA. De fikk prisen "for direkte påvisning av gravitasjonsbølger".
   Signalet som ble fanget opp av Laser Interferometer Gravitational-wave Observatory (LIGO) i USA den 14. september 2015 varte bare i et femdels sekund, men avsluttet en jakt over flere tiår på en direkte påvisning av krusninger i romtiden, kjent som gravitasjonsbølger. Det åpnet også opp en helt ny måte å drive med astronomi på, som bruker gravitasjonsbølger fremfor elektromagnetisk stråling for å studere noen av de mest ekstreme og voldsomste fenomenene i universet.
   Denne påvisningen har med ett eneste slag og for første gang både bekreftet Einsteins teori om generell relativitet for svært sterke felt, etablert gravitasjonsbølgenes art, demonstrert eksistensen av svarte hull med 30 ganger så stor masse som vår egen sol og åpnet et nytt vindu mot universet.
   Påvisningen av gravitasjonsbølger er en bedrift som hundrevis av forskere, ingeniører og teknikere verden rundt deler æren for. Drever, Thorne og Weiss utmerker seg med sin oppfinnsomhet, sitt engasjement, sitt intellektuelle lederskap og sin standhaftighet, som var drivkreftene bak denne særdeles betydelige oppdagelsen.

Kavliprisen i nanovitenskap
Kavliprisen i nanovitenskap ble delt mellom Gerd Binnig, som tidligere var medlem av IBMs forskningslaboratorium i Zürich, Sveits, Christoph Gerber ved Universitetet i Basel, Sveits, og Calvin Quate ved Stanford-universitetet i USA. De fikk prisen "for oppfinnelsen og realiseringen av atomkraftmikroskopet, et gjennombrudd innenfor måleteknologi og nanomanipulering som fremdeles påvirker utviklingen av nanovitenskap og nanoteknologi".
   Realiseringen av atomkraftmikroskopet ble rapportert av Binnig, Gerber og Quate i 1986, da de viste at instrumentet kunne brukes til å fremskaffe linjeprofiler av en overflate av et fast stoff med en oppløsning på nær atomnivå.
   I løpet av de siste 30 årene har instrumentet utviklet seg dramatisk og har gitt grunnleggende innsikt innenfor kjemi og fysikk for en lang rekke overflater. Det er fremdeles i utstrakt bruk som et allsidig redskap for avbilding og manipulering innenfor en rekke forskjellige vitenskapelige disipliner.

Kavliprisen i nevrovitenskap
Kavliprisen i nevrovitenskap ble delt mellom Eve Marder ved Brandeis-universitetet i USA, Michael Merzenich ved University of California, San Francisco, USA, og Carla Shatz ved Stanford-universitetet i USA. De fikk prisen "for oppdagelsen av mekanismer som lar erfaring og nerveaktivitet omstrukturere hjernefunksjonen".
   Inntil 1970-årene hadde nevroforskerne i stor grad trodd at når vi har nådd voksen alder, er arkitekturen i hjernen fastlagt og relativt ufleksibel. Man mente at nervenes evne til å vokse og danne rikelig med nye forbindelser i hovedsak skjedde i barndommen. Dette synet støttet oppfatningen om at det er enklere for barn å lære seg nye ferdigheter, som å snakke et nytt språk eller spille et musikkinstrument, enn det er for voksne.
   Men i løpet av de siste 40 årene har de tre vinnerne av Kavliprisen i nevrovitenskap utfordret disse antakelsene og fremskaffet et overbevisende bilde av en langt mer fleksibel voksen hjerne enn det man tidligere trodde var mulig – en som er "plastisk", eller som er i stand til å omstrukturere seg. Gjennom arbeid i forskjellige modellsystemer har hver av disse forskerne fokusert på hvordan erfaringene kan endre både nervekretsenes arkitektur og deres funksjon gjennom hele livet, gitt de riktige stimuli og den riktige konteksten. De har sørget for en fysisk og biokjemisk forståelse av oppfatningen "bruk den eller mist den".
   Dette nye bildet av en mer tilpasningsdyktig hjerne gir håp om å utvikle nye metoder for å behandle nevrologiske sykdommer som tidligere ble ansett å ikke kunne behandles.