Nå har det blitt lønnsomt for flere å produsere sin egen strøm

Siden strømprisene skjøt i været i 2021, har fokuset på sparetiltak vært stort. Dette inkluderer selvfølgelig diverse tiltak for å redusere eget strømforbruk, men flere har også fått øynene opp for muligheten for å produsere sin egen strøm – for eksempel ved hjelp av egne solcelleanlegg. 

Bare i 2021 ble rundt 2.400 solcelleanlegg koblet til strømnettet, med en samlet produksjonskapasitet på 45 MW. Det er forventet at det i 2023 vil bli installert solcelleanlegg med en kapasitet opp mot 300 MW, hvilket vil utgjøre en dobling mot fjoråret, da den samlede produksjonskapasiteten på nye anlegg utgjorde 150 MW. 

Selv om stigende renter og dårligere kronekurs bremser investeringsviljen i privatmarkedet, forventes nye og fremtidige regelendringer å legge til rette for at tendensen vil fortsette – ikke minst for næringsdrivende.

Før: Bygg og eiendommer med flere målepunkter har ikke nytt godt av alle fordeler

En av fordelene ved å ha et solcelleanlegg er at man slipper nettleie for og avgifter tilknyttet forbruk av egenprodusert strøm. Dersom man produserer mer enn man forbruker, slik at en begrenset mengde strøm mates inn i nettet og selges der, slipper man i tillegg fastleddet av innmatingstariffen på overskuddsproduksjonen.

Inntil nylig var disse fordelene forbeholdt forbruk registrert av samme måler som produksjonen, selv om produksjon og forbruk fant sted på samme eiendom. Regelverket innebar for eksempel at eieren av en enebolig med solceller på taket fikk avgiftsfritak for alt strømforbruk som ble dekket av egen produksjon, mens andelseiere i et borettslag med solceller på taket ikke slapp disse avgiftene selv om borettslagets produksjon dekket andelseiernes forbruk.

Nå: Flere skal kunne nyte alle fordelene ved egenprodusert kraft med ny ordning

1. oktober 2023 trådte en ny delingsordning for egenprodusert fornybar energi i kraft. Gjennom endringer i avregningsforskriften, kontrollforskriften og særavgiftforskriften, har myndighetene nå åpnet for at avgiftsfriheten som følger med egenproduksjon av strøm kan komme flere nettkunder til gode. Slik deling av egenprodusert kraft utløser heller ikke krav om omsetningskonsesjon.

Nettselskapene pålegges å legge til rette for deling av lokal produksjon

Den praktisk viktigste endringen er innlemmelsen av en ny bestemmelse i avregningsforskriften. Forskriftens § 3-12 gir nettselskapene plikt til å registrere deling av kraftproduksjon fra fornybare energikilder mellom flere nettkunder i Elhub dersom produsenten ber om dette. 

Selv om registreringen gjøres ved bruk av målepunkt-ID, skal det være frivillig for den enkelte nettkunde å delta i delingsordningen. Dette innebærer at dersom en nettkunde ønsker å melde seg ut, for eksempel ved overdragelsen av en andelsleilighet hvis målepunkt-ID er registrert i borettslagets delingsordning, så har kunden rett til dette. Det er ikke et krav at alle nettkundene på en eiendom deltar i delingsordningen.

For å kunne benytte delingsordningen, må nettkundene som skal dele på produksjonen ligge innenfor samme eiendom. «Samme eiendom» skal forstås som samme kommune-, gårds- og bruksnummer, og eventuelt festenummer. Samlet installert effekt i produksjonsanleggene på eiendommen som skal delta i delingsløsningen kan ikke overstige 1 MW (AC).

Delingen kan av praktiske årsaker bare gå én vei, og kun i ett ledd innenfor den enkelte delingsordningen. Nettkunder som har et produksjonsanlegg bak eget målepunkt, kan altså ikke motta produksjon fra andre nettkunder på eiendommen. 

Dette innebærer at dersom det for eksempel er fire bygg med hvert sitt målepunkt på en eiendom, og to av dem er tilknyttet produksjonsanlegg, kan byggene med produksjonsanlegg bak sin måler ikke utveksle strøm med hverandre. De kan bare dele produksjonen sin med de byggene på eiendommen som ikke har egen produksjon. De to byggene som mottar strøm, kan på sin side ikke dele den produksjonen de får tildelt med hverandre. Dersom produksjonen de får gjennom delingsordningen overstiger forbruket de har, blir det overskytende solgt utenfor deleordningen.

To modeller for fordeling av overskuddsproduksjon

Det er av naturlige årsaker bare overskuddsproduksjonen fra produksjonsanlegget som kan gå til fordeling mellom deltakerne i delingsordningen. Forbruket som skjer bak samme målepunkt som produksjonsanlegget, vil helt eller delvis dekkes av produksjonen fra dette anlegget når forbruk og produksjon skjer samtidig. Dette innebærer at mindre kraft kommer ut på nettet gjennom målepunktet enn dersom det ikke hadde vært noe forbruk samtidig med produksjonen. Det er kun produksjonen som ikke forbrukes som blir sendt ut på nettet, og dermed også kun denne som registreres og kan deles videre.

Deltakerne i delingsordningen kan velge mellom to modeller for fordeling av overskuddsproduksjonen som nettselskapene plikter å tilby: lik fordeling og valgfri statisk fordeling. Lik fordeling innebærer at overskuddsproduksjonen som måles i en time fordeles likt mellom målepunktene som deler på produksjonen. Dersom alle fire bygg fra eksempelet over meldes inn i samme delingsordning, vil det innebære at de tilskrives 25 prosent av den samlede overskuddsproduksjonen hver.

Valgfri statisk fordeling innebærer at deltakerne kan velge en annen fordeling seg imellom, og at overskuddsproduksjon som måles i en time fordeles basert på innmeldt andel for hvert målepunkt. Hvis for eksempel strømforbruket i ett av byggene var vesentlig lavere enn de andre, og man derfor ønsker at dette bygget skal motta en lavere andel av overskuddsproduksjonen, kan man oppnå dette ved å melde inn forskjellige andeler for de forskjellige byggene. 

Bygget med lavest forbruk kunne for eksempel få tildelt 10 prosent, mens de andre byggene fikk 30 prosent hver. En liknende løsning kan for noen være ønskelig for å utjevne fordelen ved at nettkunden med produksjonen bak sitt målepunkt får sitt samtidige forbruk dekket først, mens i andre tilfeller vil fordelingen av investeringskostnadene kunne tilsi at denne fordelen er rettferdig.

Det er kun de ovennevnte fordelingsmodellene nettselskapene plikter å tilby. Om deltakerne i delingsordningen ønsker en annen fordelingsnøkkel enn det disse to alternativene åpner for, krever det samtykke fra nettselskapet.

Plusskunde-definisjonen utvides

En annen praktisk viktig endring er utvidelsen av begrepet «plusskunde» i avregningsforskriften og kontrollforskriften. En plusskunde er en nettkunde som i tillegg til å forbruke strøm, også produserer en begrenset mengde strøm. Fordelen med å falle innunder plusskunde-definisjonen er at man slipper fastleddet av innmatingstariffen for overskuddsstrøm som man mater ut på nettet (fysisk eller virtuelt).

Slik definisjonen var formulert, krevdes det et fysisk produksjonsanlegg bak en nettkundes målepunkt for at man kunne kvalifisere som plusskunde. Den nylige endringen innebærer at produksjonen kan være virtuell, slik at også nettkunder som mottar mer kraft gjennom en delingsordning enn det de selv forbruker, regnes som plusskunder. Selv om de ikke har fysisk produksjon bak eget tilknytningspunkt, produseres det overskuddskraft på eiendommen som tilskrives dem.

Fordelen med utvidelsen av definisjonen vil for deltakerne i en deleordning være at de i fellesskap kan sende ut mer strøm på nettet samtidig som individuelle plusskunder, enn det nettkunden med den fysiske produksjonen tidligere kunne gjøre alene. 

En plusskunde kan ikke mate mer enn 100 kW inn på nettet samtidig, og fortsatt beholde plusskunde-status. Dersom produksjonsanlegget på eiendommen produserte for mye kraft, ville man falle utenfor plusskunde-definisjonen, og dermed måtte fastleddet av innmatingstariffen. Nå som flere nettkunder kan regnes som plusskunder basert på kraftproduksjonen fra samme anlegg, skal hver av disse nye plusskundene i teorien kunne mate inn 100 kW virtuell produksjon samtidig som produsenten mater inn 100 kW. 

Hvis produksjonen fra et anlegg på det meste mater ut 400 kW på nettet, og det er fire nettkunder på eiendommen som overskuddsproduksjonen fordeles likt mellom, skal hver av dem anses som en plusskunde, og ingen av dem betaler fastleddet for innmating. Tidligere ville den av dem med den fysiske produksjonen bak sitt målepunkt måttet betale fastleddet for innmatingen av produksjonen, da vedkommende falt utenfor plusskunde-definisjonen.

Nettoavregning fra nyttår

Fra nyttår skal avregningen for plusskunder baseres på nettoverdier per time. Dette innebærer at dersom nettkunden har 3 kWh produksjon og 1 kWh forbruk i løpet av timen, skal dette avregnes som 2 kWh produksjon og 0 kWh forbruk. Dette innebærer at en plusskunde kan «hente tilbake» produksjon matet inn tidligere samme time for å dekke senere forbruk, uten at det påløper avgifter eller nettleie for dette forbruket. Endringen innføres for å unngå at de nye plusskundene med virtuell produksjon ikke får den samme fordelen som de med fysisk produksjon bak eget målepunkt.

Utredning av delingsordning tilpasset næringsparker

Flere har over tid uttrykt ønske om enten en utvidelse av den nå innførte ordningen eller en egen ordning spesielt tilpasset næringsparker og andre områder med stort strømbehov og potensiale for lokalprodusert fornybar kraft. I sommer ga Olje- og energidepartementet RME i oppdrag å utrede «en delingsordning tilpasset næringsområder slik at deling av egenprodusert strøm mellom strømkunder utover vedtatt ordning kan gjøres på en samfunnsmessig rasjonell måte».

Konsekvensene en slik ordning vil ha for privatpersoner, nettselskap og energiprodusenter skal vurderes, i tillegg til potensiell påvirkning på kraftmarkedet og balanseringen av nettet. RME har fått frist til 7. januar 2024 for å komme med sine vurderinger og forslag.

Noe av bakgrunnen for at nåværende ordning ble underlagt geografiske og effektmessige begrensinger, ligger i ønsket om å begrense omfordelingseffekten det har at også nettkunder uten egen fysisk produksjon får fritak fra nettleie. I motsetning til kunder med fysisk produksjon bak eget målepunkt, belaster deltakere i deleordninger med virtuell produksjon nettet i samme grad som før. Kostnadene ved denne belastningen oppstår dermed fortsatt, men disse nettkundenes økonomiske bidrag reduseres. Nettkostnadene må da fordeles med en større andel på de øvrige nettkundene.

Dersom det lages en storstilt deleordning for næringsparker som ikke involverer tiltak for å redusere belastningen på nettet, og dermed tar hensyn til denne omfordelingseffekten, vil nettkostnadene som må dekkes av nettkunder uten egen produksjon antakelig øke betraktelig. Dette vil være et betydelig insentiv for utbygging av lokale solkraftanlegg, men vil nok av flere anses for ikke å tilfredsstille kravet om at en slik delingsløsning skjer på «en samfunnsmessig rasjonell måte».

Det er derfor ikke helt utenkelig at en eventuell storskala ordning vil innebære at det åpnes for – eller til og med stilles vilkår om – direkte tilkobling mellom produksjonsanlegget og tilgrensende eiendommer som skal motta kraften som produseres. I denne sammenheng er det verdt å merke seg at RME også er blitt bedt om å vurdere et «midlertidig eller tidsbegrenset fritak fra konsesjonsplikt for å etablere lavspenningsledninger til nabobygg for salg av kraft».