Miljøpåvirkninger av taredyrking

Forskningsprosjektet KELPPRO har de seneste fire årene undersøkt miljøpåvirkninger av taredyrking langs norskekysten. I det NIVA-ledete prosjektet, finansiert av Norges forskningsråd, har forskerne undersøkt miljøpåvirkninger av taredyrking både i de åpne vannmassene og på havbunnen, samt evaluert mulige positive og negative effekter på marine økosystemer.
   Vil en oppskalering av taredyrkingen være positivt eller negativt for biomangfoldet langs kysten? Vil dyrkingsanlegg fungere som kunstig tareskog? Eller vil nye anlegg fremme spredning av fremmede og uønskede arter?
   – Disse viktige spørsmålene forsøker vi å svare på, slik at vi kan sikre en bærekraftig utvikling av taredyrking som industri og en langsiktig kunnskapsbasert forvaltning, forklarer Kasper Hancke. Han er seniorforsker ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA) og prosjektleder for forskningsprosjektet KELPPRO.
   Det omfattende prosjektet er nå ute med rapporten Miljøpåvirkninger av taredyrking og forslag til utvikling av overvåkingsprogram.
   Foruten NIVA består prosjektpartnerne av SINTEF, NTNU, Akvaplan-niva, Havforskningsinstituttet, Syddansk Universitet (SDU), og ledende aktører i den norske tareoppdrettsindustrien.

Liten industri – foreløpig
Taredyrking er foreløpig en liten industri her til lands, og det finnes i dag begrenset informasjon om miljøkonsekvenser og -påvirkninger av kommersiell taredyrking.
   Selv om dyrkingsforholdene varierer, beskrives de som gode langs store deler av kysten.
   – Områder med stabil og god næringstilgang og områder offshore skiller seg ut som spesielt velegnede. Det er liten tvil om at det er et stort potensial for dyrking av tare langs norskekysten, sier Hancke.
   I rapporten er det estimert et høstingspotensiale på 70 til 200 tonn tare per hektar per år. Med andre ord: Med den rette tekniske utvikling og interessen i markedet, kan en kraftig oppskalering av tareindustrien være på trappene langs norskekysten.

Annerledes enn fiskeoppdrett
I motsetning til fiskeoppdrettsanlegg, tilføres ikke taredyrkingsanlegg næringsstoffer eller annet for å fremme veksten. Nettoutslippet av næringsstoffer fra taredyrkingsanlegg er dermed negativt, gitt at taren høstes og tas ut av sjøen.
   Tarenæringen er dermed i en helt annen posisjon enn fiskeoppdrettsnæringen.
   – Våre resultater viser at negative miljøpåvirkninger av taredyrking i normal drift vil være små sammenliknet med fiskeoppdrett. Dette er lovende for industrien og betyr at behovet for miljøovervåkingen kan anbefales å være mindre omfattende for taredyrking enn for fiskeoppdrettsnæringen, sier Hancke.

Ikke tidligere studert i Europa
Forskningsprosjektet viser at storskala taredyrking kan påvirke lokale og regionale økosystemer på ulike måter. Eksempelvis gjelder dette gjennom avsetting av organisk materiale på havbunnen.
   – Det løsrives og frigis tare tilsvarende 8–13 prosent av høstet biomasse per år. Våre undersøkelser viser imidlertid at hvis høstingen forsinkes til sent på sommeren, kan tapet utgjøre opp mot 50 prosent av høstet biomasse. For hver kilo tare vi høster fra sjøen blir det altså 80 til 130 gram igjen, men opptil en halv kilo om vi venter til sent på sommeren, sier Hancke.
   Ifølge NIVA-forskeren er dette de første tallene av denne type i Europa; kun to studier har estimert dette tidligere, begge fra Kina.
   Ved normal drift av et tareanlegg var effektene på havbunnen av frigitt tare minimale. Det ble ikke dokumentert effekter på biodiversiteten eller økologisk funksjon av taredyrkingsanlegg i størrelsesorden av de som finnes i Norge i dag.
   Derimot viste eksperimenter med deponering av mye tare, tilsvarende et «worst-case»-scenario, en betydelig reduksjon i oksygenforholdene ved bunnen, reduksjon i biodiversiteten, samt produksjon av sulfid, som er giftig for fisk. Her ble forsøk med deponering av mer enn åtte kilo tare per kvadratmeter gjennomført i sjøen og fulgt gjennom året for å kvantifisere effektene på havbunnens biogeokjemi og faunasamfunn.

Påvirker ikke planteplankton
I rapporten pekes det på flere positive sider ved taredyrking. Eksempelvis kan taredyrkingsanlegg potensielt redusere mengden næringsstoff i områder hvor vanmassene er truet av eutrofi. Dyrket tare som frigis fra anlegg kan også bidra som en matressurs for bunnlevende organismer, og dermed stimulere til økt marin produksjon og økt biologisk mangfold.
   Forskere peker også på et oppsiktsvekkende funn.
   – Våre studier viser at tare som dyrkes ikke er i konkurranse med naturlige populasjoner av planteplankton om opptaket av næringsstoff fra sjøen. Dette gjelder uansett størrelsen på anlegget. Dette er av essensiell betydning for det naturlige næringsnettet av planteplankton, dyreplankton og fisk, og skyldes et mer effektivt næringsstoffopptak i planteplankton enn i dyrket tare, sier Hancke.
   – Dette sikrer en uforstyrret tilgang på organisk materiale og mat til dyrene i de marine økosystemer, inklusiv matgrunnlaget for kommersiell fisk, forklarer NIVA-forskeren.

Mulig klimaløsning
De seneste årene er det blitt regnet og spekulert mye på i hvilket omfang taredyrking kan bidra som klimaløsning gjennom opptak og langtidslagring av karbon fra havet og atmosfæren.
   Mye tyder på at det er store muligheter for å fjerne karbon fra havet via taredyrking, men det er foreløpig lite empiri til støtte for dette. I rapporten anbefales derfor at det gjennomføres konkrete undersøkelser som kartlegger og kvantifiserer potensialet for å anvende taredyrking til opptak av CO2 fra havet.

Tareanlegg som kunstig habitat
I rapporten diskuteres det også om tareanlegget kan bidra til økt biologisk mangfold i områder der naturlig tareskog er truet eller borte.
   – Vår forskning har dokumentert at tareanlegg kan fungere som kunstige habitater og etablere dyresamfunn lik naturlige tareskoger, men med færre arter og individer, sier Hancke.
   Hvorvidt tareanlegg bidrar til uønsket spredning av arter, gener og eventuelle sykdommer i havet, er mer uvisst. Imidlertid peker KELPPROs resultater på at fremmede, uønskede arter kan utnytte taredyrkingsanlegg også utenom vekstsesongen.
   Plassering av tareanlegg spiller sannsynligvis en rolle for i hvilken grad de vil bidra til spredning av arter, og hvordan de påvirker det biologiske mangfoldet.

– Viktig med samarbeid
Taredyrking i Norge er en relativ ny næring der forskning og utvikling foreløpig er på et tidlig stadium. I rapporten anbefales derfor å legge opp til en forvaltning som tilpasses etter hvert som næringen utvikler seg og kunnskapen øker. Forskerne tror det er sannsynlig at det utvikles nye typer anlegg og at det kan introduseres nye arter av tang og tare enn det som er praksis i dag.
   Avslutningsvis peker rapporten på at samarbeid mellom forskning, forvaltning og næringsaktører er viktig for å følge utviklingen innen tarenæringen.
   – Ved å forstå økosystemets spilleregler, og med en solid forankring i kompetanse og erfaring gjennom mangeårig forskning på naturlige tareøkosystemer, kan en økonomisk og økologisk bærekraftig utvikling av taredyrkingsindustrien sikres, avslutter Hancke.