Ledestjernen

2. november skiftet StatoilHydro navn til Statoil, og samtidig introduserte selskapet sin nye logo, en stjernekonstellasjon, som skal symbolisere selskapets visjon om en reise mot et globalt energiselskap.

Statoil, som er blant verdens største aktører på markedet både når det gjelder teknologi, produksjon og salg, er på god vei.

Statoil har alle muligheter til å bli et norsk, globalt varemerke (vi har vel egentlig ingen andre), og det skal vi være glade for.

Takket være dette selskapet og norsk oljevirksomhet generelt kan vi ha en velferd som andre land bare kan drømme om. Men skal vekstambisjonene realiseres, må nye markeder stadig vurderes.

Som for eksempel nordområdene. Her kan det være store oljereserver som bare ligger og venter på å bli utnyttet.

Men her ligger også utfordringene. For dette er politisk minefelt. SV har gjort det til en kampsak å hindre oljevirksomhet i Lofoten og Vesterålen.

Arbeiderpartiet har ikke tatt standpunkt og har utsatt diskusjonen. Men en diskusjon må det jo bli før eller siden.

Men det er ikke bare i nord det er duket for problemer. Statoil blir også kritisert for sin deltakelse i oljesandutvinningen i Canada, selv om deres teknologi hevedes å være miljøvennlig. Men oljesand er oljesand.

Og hva med satsingen i stater som har et annet syn på menneskerettigheter og fordeling av godene enn vi nordmenn?

Det er ikke lett å være en global aktør og samtidig leve opp til norske politikeres ofte naive tro på at alt skal være som i Norge, eller at det skal være mulig med vekst uten å røre miljøet. Men det er kanskje prisen for å være stor.