Ny byggetrend: fasader som fletteverk

Paviljongen er en sammenfletning av store partier polykarbonat, en heksagonal ristestruktur og ovale aluminiumsskiver.

Det danner en helt ny romopplevelse og en grenseoverskridende relasjon mellom ute og inne – for ikke å snakke om en mer dekorativ fasadeopplevelse. Og det kan vi lære noe av her hjemme, mener Flemming Skude.
  
For ikke så mange år siden ble det enten bygd med store glasspartier eller svært lukkede fasadeskiver. Det fantes ingen mellomting, men det er det nå med Toyo Itos paviljong.

Det er en ny trend på vei, som handler om å flette de forskjellige konstruksjonsformene sammen til mer overraskende konstellasjoner. Det er ingen grunn til å bygge etter enten-eller-metoden. Det skal heller være både-og.
  
Før oppførelsen av paviljongen lagde Toyo Ito en rekke eksperimenter i papir og aluminium for å teste stabiliteten i strukturen.

Det betød at konstruksjonen i siste designfase ble endret, slik den i dag består av 125 mm tykke aluminiumsrister som er boltet fast der veggene møter loftet.

For å stabilisere denne bikubestrukturen sideveis er det sveiset tre millimeter tykke aluminiumsplater på fasader og tak slik at de nærmest ligner skyer på en himmel.

Gulvet synker
Når du står utenfor og ser inn, kan du speile deg i alle fasadene, og når du står inne og ser ut, gir fletteverket en fornemmelse av en dekorativ struktur som antyder den beskyttende klimaskjermen på en meget poetisk måte.

De visuelle virkningene veksler overalt i bygningen og varierer med dagslyset. En ekstra detalj er gulvet, som synker en smule for hvert skritt du tar.

Det hviler nemlig på usynlige polykarbonatmatter i det vannbassenget der paviljongen er oppstilt, forklarer Flemming Skude.
  
Det er spesielt japanske arkitekter som Toyo Ito og Kengo Kuma som er langt fremme i arbeidet med lysinnfall og transparente fasader.

Det har også vært fokus på fenomenet i de nordiske landene. Spesielt den norske arkitekturteoretikeren Christian Norberg-Schultz har slått et slag for å arbeide med bygningsformen ut fra to prinsipper.

Det ene er linjen i f.eks. tårn og høye bygninger opplevd som en silhuettvirkning. Det andre er det uferdige fletteverket som vi kjenner i vegetasjon og bindingsverk.
  
Toyo Ito, som bl.a. står bak ventilasjonstårnet Silver House i Yokohama, paviljongen til Serpentine Gallery i Kensington Garden, London og Sendai-biblioteket i Japan, er kjent for sine vektløse strukturer.
  
Les mer om Toyo Itos innovative paviljong på www.rockwool.no