Tips redaksjonen
03.10.2019

– Slik kan Norge gjøre mer for det globale klimaet

Vi må satse på teknologiutvikling innen de store og viktige områdene som karbonfangst og -lagring istedenfor de koselige tingene som ikke betyr så mye i den store sammenhengen. Da kan Norge bidra vesentlig til å redde det globale klimaet, mener forskerne Sabrina Sartori, Emil H. Jensen og Truls Norby.

I dette testanlegget på Klemetsrud pågår nå de siste forsøkene før politikerne eventuelt sier ja til å bygge karbonfangstanlegg i fullskala. Foto: Eivind Torgersen/UiO

Norge har en unik mulighet til å utvikle et samfunn uten CO2-utslipp på hjemmebane og bidra vesentlig til en omfattende dekarbonisering globalt, skriver forskerne Truls Norby, Emil H. Jensen og Sabrina Sartori i en perspektivartikkel som nylig ble publisert i det vitenskapelige tidsskriftet MRS Energy and Sustainability.
Det ser kanskje ikke alltid slik ut i den norske debatten, men forskerne påpeker at den norske staten faktisk har satset mye på å stanse CO2-utslippene fra den nasjonale energiproduksjonen.
   Dette har vakt interesse i utlandet, og forskerne skrev artikkelen blant annet for å beskrive den paradoksale situasjonen i Norge: Et land som lever det gode liv på inntektene fra salg av fossile brensler, samtidig som vi drømmer om å bli det globale klimaets frelsende ridder.
   Artikkelen inneholder blant annet en grundig gjennomgang av hvordan Norge allerede har satset på utvikling av karbonfangst og -lagring gjennom en rekke tiltak, Norges forskningsråds finansiering av forskningssentre for miljøvennlig energi (FME), en bærekraftig utvikling av energisystemet gjennom Energix-programmet og så videre.

Store ambisjoner
De tre forskerne påpeker også at vi har store ambisjoner, med en målsetning om at de nasjonale utslippene av klimagasser skal kuttes med minst 85 prosent innen 2050. Politikerne i Oslo har vedtatt en enda mer ambisiøs plan om å kutte utslippene med 50 prosent innen 2020 og 95 prosent innen 2030.
   "Vi har ikke bare store ambisjoner i Norge: Vi har også gode muligheter til å bidra på en måte som kan spille en rolle internasjonalt. Vi mener at Norge kan gi sine viktigste bidrag til å redde det globale klimaet ved å fortsette utviklingen av karbonfangst og -lagring (CCS), ved å ta en ledende rolle i innføringen av hydrogen som energibærer, ved å øke elektrifiseringen og ved å utvikle nye og bedre funksjonelle og strukturelle energimaterialer", skriver forskerne.

Nye tider for karbonfangst og -lagring
Forskerne peker på at CCS fortsatt lever i beste velgående i Norge, til tross for at daværende statsminister Jens Stoltenbergs «månelandingsprosjekt» fra 2007 ikke gikk så bra. Stoltenberg ville bygge et fullskala CO2-renseanlegg på Mongstad, men i 2013 ble planene skrinlagt etter at flerfoldige milliarder var blitt brukt.
Det ble isteden vedtatt å satse på testing og verifisering av CCS-teknologi ved Teknologisenteret på Mongstad (TCM), som også fikk en trang fødsel. Men nå er det nye tider, og TCM har etter hvert fått så mange oppdrag at senteret er fullbooket fram til 2022.
   – I dag er Norge og Storbritannia de eneste landene i Europa som fortsatt satser seriøst på CCS. Vi har gjort store fremskritt, og det gir oss et godt utgangspunkt for å bidra internasjonalt, understreker Sabrina Sartori. Hun er materialforsker og leder Seksjonen for energisystemer ved UiOs Institutt for teknologisystemer på Kjeller.
   Til tross for motgang og problemer har vi nemlig samlet mye erfaring og kunnskap etter hvert. Forskerne peker blant annet på at Equinor (tidligere Statoil) har lagret CO2 i reservoarer under sjøbunnen på Sleipner-feltet siden 1996. Norcem Brevik har ambisjoner om å bruke CCS til å realisere en utslippsfri betongproduksjon innen 2030, og Aker Kværner rapporterte i april 2019 om et gjennombrudd i markedet for karbonfangst.
   Ved avfallsmottaket på Klemetsrud i Oslo startet testingen av et prøveanlegg for karbonfangst i februar 2019, og neste skritt kan bli et kjempestort anlegg for CO2-fangst. Det kan du lese mer om i denne artikkelen på Titan.uio.no.
   – Det er åpenbart at Norge kan gi et svært viktig internasjonalt klimabidrag ved å hjelpe til med å videreutvikle teknologien for karbonfangst og -lagring, kommenterer professor Truls Norby.

Sats mer på hydrogenteknologi
Men forskerne er like opptatt av et område som har vært mindre omtalt i Norge, nemlig hydrogenteknologi og brenselceller.
   – Mens vi satser på elektriske biler, satser blant annet Tyskland, Japan og Sør-Korea for fullt på hydrogen som energibærer i kombinasjon med brenselceller. I dag kan man kjøre på kryss og tvers i Tyskland med hydrogen som drivstoff. Frankrike er i ferd med å teste hydrogendrevne trikker og tog. Japanerne er i ferd med å utvikle et mest mulig utslippsfritt OL i 2020, basert på hydrogen, forteller Sartori – som mener at Norge bør være med mye sterkere også på dette området.
   – Vi bør nemlig vokte oss for å tro at det skal finnes én løsning for alle problemer. Elektrisitet fra batterier fungerer bra i personbiler og til mange andre anvendelser, men den teknologien kan ikke brukes overalt. Etter min mening kan vi gjøre mer på hydrogen-området i Norge, sier Sartori.
   Truls Norby tilføyer at det finnes i alle fall ett norsk lyspunkt på hydrogenområdet, i form av bedriften NEL ASA – det første dedikerte hydrogenselskapet listet på Oslo Børs. Selskapet springer ut av hydrogenaktivitetene ved Norsk Hydro, som startet allerede i 1927. I dag eksporterer NEL hydrogenproduksjonsanlegg for industri og energiformål til bedrifter hele verden, samt hydrogenstasjoner for transportsektoren og lagringsløsninger for fornybar energi.

Trenger uansett mer energi
Norge har også satset tungt på elektrifisering: Vi har satset tyngre enn noen andre land på elektriske personbiler, og nå også varebiler og busser. De første batteridrevne fergene er tatt i bruk, og snart kommer også de elektriske lastebilene. Vi forbereder oss også på at vi i fremtiden må elektrifisere gjødselproduksjonen – som Norsk Hydro gjorde det for naturgassen – og andre industrisektorer.
   Et norsk forbud mot oljebasert fyring fra 2020 ble vedtatt nesten uten motstand, men til gjengjeld er utbyggingen av vindkraft på land blitt møtt med mange protester det siste året. Derimot ser vindkraft offshore ut til å være mindre kontroversielt, og forskerne peker derfor på at dette kan bli en norsk spesialitet.
Sabrina Sartori understreker at vi må øke produksjonen av fornybar energi, men ikke bare for å erstatte den fossile energien vi bruker i dag.
   – Det er nemlig hevet over enhver tvil at det globale energibehovet kommer til å vokse i framtida. Det skyldes ikke minst at folketallet fortsatt vokser i mange land, men også at befolkningen i svært mange land vil få en høyere levestandard enn de har i dag. Da kommer de til å trenge mer energi, og det betyr igjen at den primære energiproduksjonen må økes. Det holder ikke med energisparing og resirkulering for å møte dette voksende behovet! Kort sagt: Det samlede globale energiforbruket kommer til å øke, og den veksten må vi dekke med bærekraftig og fornybar energi, påpeker Sartori.

Utvikler nye materialer
Supermaterialer med nye egenskaper er også et område hvor Norge kan bidra til å redde det globale klimaet, mener forskerne. Et eksempel er bedriften CoorsTek Membrane Sciences AS i Oslo, som har utviklet en ny og revolusjonerende prosess som benytter naturgass og elektrisitet til å produsere hydrogen og råmaterialer for produksjon av plast, tekstiler, flytende drivstoff og andre viktige kjemikalier – med minimale CO2-utslipp. For å få dette til, har man tatt i bruk en ny keramisk protonledende membran.
   Den store utbredelsen av elektriske biler har også ført til en økt interesse for å utvikle nye materialer som kan brukes i batterier. Flere av de nye forskningssentrene for fornybar energi, som FME MoZEES og The Norwegian Research Centre for Solar Cell Technology, jobber med å utvikle nye materialer som skal kunne brukes til utslippsfri transport og nye industriløsninger for solcelleproduksjon.

Norge har gjort mer enn mange aner
Truls Norby forteller til Titan.uio.no at han, som mange andre, tidligere syntes at myndighetenes satsing på klimateknologi var for svak, men nå har han et mer balansert syn.
   – Jeg ble «realist» etter en konferanse i Litteraturhuset i 2016, hvor jeg deltok sammen med flere andre. Etter foredraget ble vi kraftig angrepet av klimaskeptikere, men så tok resten av forsamlingen til motmæle og tok oss i forsvar. Dette førte til en debatt om hvorfor politikerne ikke gjør noe når forskerne har så mye de kan bidra med, og vi skrev en kommentar i Aftenposten og etterlyste den politikeren som ville bli «klimaets Høybråten».
   – Men sannheten er jo at politikerne har satset mye og bevilget mye penger, antakelig mer enn folk flest aner, på mange ulike tiltak og prosjekter. Men det hele koker jo ned til at vi må finne ut hva vi faktisk kan gjøre og hva som teller. I denne vitenskapelige artikkelen prøver vi å svare på det, forklarer Norby.

Gjøre viktige ting, ikke bare de koselige

Men det lar seg ikke benekte at Norge er i en paradoksal situasjon, som stor fossil-eksportør med ambisjoner om å bli klimaets frelsende ridder. Dessuten har mesteparten av det vi har gjort, vært på områder som ikke har «gjort vondt» for folk flest. Vi legger for eksempel ikke ned offshorenæringen, fordi det ville true både velstand og arbeidsplasser.
   – Det er et dilemma at den vanlige norske borger strengt tatt ikke kan gjøre stort for å bidra til å redde det globale klimaet: Privatpersoner kan jo ikke satse på stor-skala CCS, elektrifisering av industrien, eksport av hydrogen eller utvikling av nye materialer, filosoferer Truls Norby.
   Folk flest i Norge blir heller ikke synderlig negativt påvirket hvis vi satser stort på karbonfangst og -lagring eller de andre store tiltakene som trengs.
   – Derfor er det en viss risiko for at vi får en befolkning og politikere som er mer opptatt av de tingene som ikke spiller noen særlig rolle for det globale klimaet – og både bomringer, elektriske biler og godt isolerte hus kan dessverre tilhøre den kategorien. Vi må alle være klar over at Norge kan spille en vesentlig rolle i de store, avgjørende prosessene, og da kan det rett og slett være en farlig distraksjon å fokusere på de små trivelige bidragene i hverdagen og tro at det er alt som forventes av oss, oppsummerer Norby.

Ungdommen ser framover

Det er for øvrig åpenbart at mange unge mennesker har skjønt hva slags kunnskap vi kommer til å trenge i fremtiden, forteller Sartori.
   – Da vi opprettet et nytt toårig masterstudium innen fornybare energisystemer, fikk vi hele 400 søkere! Vi kunne dessverre ta inn bare 12 studenter i første omgang. Men det hjalp litt at vi også har et mastergradskurs og et doktorgradskurs om forskning og teknologi for fornybar energi, som kan følges av studenter fra andre programmer og universiteter. Det første kurset vårt i fornybar energi startet for øvrig opp i 2013, og vi har sett en markant økning i interessen siden den gangen. Det gir håp for fremtiden, forteller Sartori.

[Tilbake]

 Makeweb CMS 4.1